ASK FOR ANSWERS

Det er kaldt i Oslo. Jeg har på meg verdens fineste kåpe fra Modström, altfor tynn strømpebukse og sko jeg såvidt klarer å gå i. Himmelen er grå og trist; hadde det ikke vært for at det var desember, ville jeg antatt at det skulle begynne å regne. Kalde dråper som ville slått som pisker mot den bleke huden min. Men, isteden snør det. Snøen er litt snillere en regnet, og  vakker. Veldig vakker. Hendene mine er rødsprukne og iskalde, vantene glemte jeg hjemme. Jeg stikker dem i lommene uten at det hjelper noe særlig. Trikkene er sene. Jeg er ikke engang sikker på at jeg står på riktig side av veien. Storbyen er vanskelig å forstå, men jeg liker den likevel. Gode, gamle Oslo. Jeg venter og venter. En ung dame stiller seg ved siden av meg. Ordet -Unnskyld? kommer ut av munnen min med sukkersøt stemme. Jeg høres alltid beskjeden og søt ut når jeg snakker med mennesker jeg ikke kjenner. Hun tar ut øreproppene og smiler vennlig til meg. -Jeg skal til Solli plass, kan jeg ta 13-trikken, da? Hun sier ja og forklarer at jeg også kan ta 14-trikken, som kommer om to minutter.

To minutter går. 4 minutter går. 6 minutter går. Så kommer den, lang og blå. En smule stresset går jeg på. Jeg har ikke billett. Det er langt å gå, det er iskaldt og jeg vet ikke helt hvor jeg skal. Trikken er full, folk hoster og snakker i telefonene sine. Den kjører nedover gatene, det begynner å bli mørkt og byen lyser i mørket. Hjertet mitt begynner å banke fortere enn vanlig; "du har ikke billett, du har ikke billett" går på repeat i hodet mitt. Jeg ber stemmen være stille, tenker på loven om tiltrekning og gjentar mantraet "for meg er det gratis å kjøre trikk," helt til jeg tror på det. Likevel blir jeg engstelig hver gang trikken stopper, livredd for at det blir kontroll. Jeg er vel vitende om at om jeg blir tatt uten billett, vil denne trikketuren koste nærmere tusen kroner. Tusen kroner jeg ikke har. Null på konto, sperrede kredittkort og foreldrene mine har sett seg lei på å måtte ordne opp etter meg.

Det er et sjansespill. Av en eller annen grunn gir trikkesniking meg følelsen av å være litt småvill.
Helt til den dagen jeg er uheldig og møter en skummel kontrollør, vil jeg være trikkesniker.